vattoy bloglovin

Breathe

Når man plutselig får puste. Det lille ånderettet som ikke må trekkes i ett sukk. Det øyeblikket du ler og det er så genuint og ekte. De fem minuttene mørket slipper taket og du lever. 

Tiden går liksom så sakte når man har det vondt. Søvnen hjelper ikke, uansett hvor lenge du slapper av er du sliten, og jeg personlig klarer ikke å slutte å spiseskade meg. Bare å puste er slitsomt. Listen over ting jeg burde gjøre bare baller seg opp mens jeg ligger å halvsover i senga.. For ja, det er der jeg ender. Enkelte dager er så ekstremt tunge, det føles ut som innvollene kommer opp i halsen og ut av deg. Ikke på en kvalm måte, men på en smertefull måte. 

 

For dere som kanskje har det veldig vondt nå. Vit at det går over.. kanskje aldri helt 100% over. Men der er små øyeblikk. 1 god dag i en dårlig uke er nok til å overleve.I går og i dag har jeg følt meg så mye bedre. Klumpen er der ennå, men jeg klarer  å slappe av litt. Jeg får til å roe meg helt ned. Og jeg kjenner på hvor mye jeg gleder meg til og slappe av å se serier i hele kveld. og kanskje smiske til meg litt kos.  

Jeg kjenner ikke så mye følelser i kroppen når det er sånn, annet enn smerte. Men jeg vet når jeg burde være glad og ikke,  av og til er det nok til å tenne ett lite lys av håp. Smiler jeg og ler litt ekstra bli ting hakket lettere. Jeg håper alle som kjenner på den smerten jeg har, og dere som har noen som ligner. Jeg håper dere finner lyset deres, og at dere holder så hardt fast ved det når det er på sitt mørkeste. For bare det lille lyset kan lede deg ut av tunnelen til slutt. Aldri slutt og håp, aldri slutt å pust og aldri tro det ikke er en utvei. 

 

 

Nå skal jeg slappe av litt, rydde noen klær åsså stelle meg til typen kommer. Håper alle får en trivelig fredag!

 

 

 

 

- Vattoy

drowning

I dag gråt jeg. 

Jeg gråt fordi jeg er sliten, så så sliten. 

Jeg gråt fordi jeg sliter ut de rundt meg og. 

Jeg gråt fordi jeg ikke kunne la være lenger.

Jeg gråt fordi jeg savner kjæresten min så mye. 

Jeg gråt fordi jeg driver å ødelegger for meg selv.

Jeg gråt fordi jeg ikke får til noe særlig bra lenger.

Jeg gråt fordi jeg var sint.

Jeg gråt fordi jeg savner besteveninnen min så mye som jeg snart ikke har sett på ett halvt år pga den dumme folkehøyskolen.

Jeg gråt fordi jeg hver eneste dag vil hjem. 

Jeg gråt fordi jeg savner hvem jeg var, og er redd for hvem jeg blir.

Jeg gråt fordi jeg trodde jeg endelig skulle bli frisk nå.

Jeg gråt fordi jeg er lat og full av unnskyldninger.

Jeg gråt fordi jeg har kjøpt ny tannbørste men hver eneste kveld glemmer den igjen i bilen og er for sliten til å gå å hente den.

Så lo jeg litt. Jeg lo fordi jeg er så oppgitt, fordi jeg vet så godt at ting alltid ordner seg.  Jeg lo så godt en liten stund, åsså gråt jeg igjen. 

 



 

 

 

 

-Vattoy

Den usynlige sykdommen

Hvordan skal jeg forklare de jeg er gla i hvordan jeg har det, når jeg selv ikke helt forstår det. Vi nærmer oss slutten på november og starten på det jeg har kviet meg mest til, har begynt. De som virkelig kjenner meg, de vet. De vet så godt at jo nærmere desember dess negativere blir jeg. For jeg dør innvendig. Den jeg er, hele essensen av min personlighet forsvinner.  Det jeg skal skrive om nå er noe jeg har tenkt lenge på, noe jeg har grublet over, googlet og kjent på. Nemlig deprisjon og angst. Hva er deprisjon, og hvorfor skjer det. 

 

For meg har det vert en lang kamp. For å ''selvdiagnosere'' meg litt og sette det helt på spissen har jeg : PTSL ''PostTraumatiskStressLidelse'' , jeg hadde kronisk depresjon men den er mindre kronisk nå for å si det enkelt. ADHD, oversensitivitet. Mild angst og sinneproblemer.   
Mye av det er lege diagnosert. Ting som skjer i hjernen din når du er deprimert er faktisk regelrett enkelt og greit veldig deprimerende. Du mister selvtilliten din, du enkelt og greit hater deg selv på mange måter. Hjernen sin rasjonelle del gir liksom litt opp. Jeg vet personer elsker meg, men likevel klarer jeg ikke å tro det.. Fordi jeg elsker ikke meg selv. Jeg mister mye samvittighet,følelser og det som utgjør meg som person.. Jeg dør innvendig. Det som er igjen er noe av det frekkeste,gretneste og mest selvkritiske noen gang. Jeg tror folk hater meg, dømmer meg nord og ned. Syns både det ene og det andre. Jeg finner opp tanker jeg ser for meg enkelte har om meg. Innerst inne er de mine egne, det er jeg som dømmer meg selv, hater meg selv og sakte ødelegger det som er igjen av meg. 

Det finnes mange symptomer på depresjon, her er mine:

Jeg vet jeg er solgt når det fester seg en ''adrenalinpumpaslimklump'' rundt hjertet og lungene mine. Det gjør direkte vondt å leve.
Når den minste ting kan sette tårene igang, men alikevel føler du alt er så meningsløst. 
Når jeg spiser, spiser mye sjokolade. Jeg eter meg ihjel, for jeg har gitt opp. 
Det og gjøre hverdagslige ting er tungt, å ta bussen, å stå opp. 
Når jeg kan sove i 4 dager etter å ha vert sosial en dag.

Men det verste, det som skader de andre mest.. Det er når jeg blir irrasjonelt sinna. Jeg er så sint på meg selv, at jeg aldri kan bli frisk. De nærmeste går det hardt utover, og i det siste en spesiell person.. Jeg støter de jeg er gla i fra meg, fordi jeg føler jeg ikke fortjener de, jeg fortjener ikke noen til å elske meg.. Så jeg blir sint, jeg pusher grensene, jeg vil se hvor langt jeg kan gå før de gir opp og drar fra meg, slik jeg etter på kan klandre meg selv enda litt mer. 
Som Onkel P sa '' Føles som jeg er i helvete
Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
På skulderen min og minner meg på
Jævla skeis det'erre livet mitt går
Er det rart jeg er redd
Når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest?
Oppå skulder'n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet'' 



I fjor gråt jeg meg i søvn omtrent hver natt. Jeg våknet opp, sminka meg og putta på ett smil. Få kunne gjettet det.

På mange måter er deprisjon og angst blitt ett oppbrukt tema.. Noe alle er lei av å snakke om. Sak etter sak, selvmord etter selvmord. Tenåringer med angst blir bare flere og flere.   Det må snakkes om... det må deles, vi må bli forstått!

Tro meg det siste jeg vil er å bli syntes synd på, helt ærlig det er ikke synd i meg.. Jeg har verdens beste venner, kjæreste og familie. Jeg er heldig og har en jobb, og presterer forsåvidt bra på skolen.  Jeg kan bare ikke styre det, alle desse følelsene som gjør meg så syk, og alle de følelsene som mangler. Det som du blir nummen for alt som er godt.. De eneste følelsene du kjenner er sinne og sorg. Jeg er ikke alene! Jeg vet så inderelig at  du som kanskje leser dette, enten kjenner noen,vet om noen eller har det slik selv. Tenk på hvor vondt det er å være sin verste fiende, og ha så lite selvrespekt at du ødelegger alt rundt deg. At du ikke klarer de enkleste ting som å sette på en vaskemaskin.. For ja det er så vanskelig.. 

Det kan være så mangt som utløser det. For min del er det en hendelse fra desember når jeg var barn. Etter mange års urasjonelt sinne, og fornektelse forsto jeg for 2 år siden at jeg trengte hjelp. For andre kan det være stress over lengre tid, kjærlighetssorg eller noe du ikke får til som utløser det. Mangel på mestringsfølelse er en trigger for mange. Poenget er at det kan ramme hvem som helst, og siden det er en ''usynlig'' sykdom er det få som klarer å vise empati til det.. Tror det er en unnskyldning. 

Jeg tror jeg kunne skrevet en hel bok om dette temaet. Men jeg stopper her.. Jeg håper bare jeg har nådd frem til noen, kanskje puttet ord på ting andre ikke fikk til selv, og kanskje du nå forstår noen som har det vondt litt bedre. Bare ikke syns synd i oss.. For jeg kan love deg 99% av oss skammer oss. 

Bare vær der, si ifra jeg er her. Ikke prøv å tving ut en samtale, si bare du er her om det trengs. Vis du bryr deg. Medfølelse er alt som trengs, litt forståelse og hjelp er alt som kan være med på å gjøre alt så mye enklere. 

 

 

 

-vattoy

Emosjonell?

Nå tenkte jeg å skrive litt om en ting som påvirker meg veldig som person.. Noe som også er tatt opp i dagens lys mye siste årene. Nemmelig og være høysensitiv.. Da jeg i tillegg har en mild ADHD er jeg lettere utsatt for akkurat det. Det og være høysensitiv kan være en skikkelig byrde noen ganger. Jeg kan bli veldig sliten rundt mange folk, jeg trenger tid for meg selv, visst ikke føler jeg meg fort kvelt og innestengt. Jeg er overfølsom til tusen. Når man er HS så legger man merke til de minste ting, endring i skrivemetoder,smileybruk,tonefall,kroppsspråk etc.. Det er vanskelig og lyge til en HS person.. Rett og slett fordi vi legger merke til folk og ting rundt oss på en intens måte. Noen ganger må jeg dessverre skru av litt, men siden der ikke er en av/på knapp så ender jeg med å virke som jeg ikke bryr meg. Jeg kan virke nesten egoistisk,frekk og nedlatende.. Men helt ærlig, jeg er bare utslitt.. Mentalt og fysisk. Jeg kan ikke få ut nok hvor sint og skuffet jeg er over meg selv som ikke får til ting sånn jeg ville før. At jeg sier ting men de kommer ut så sinnsvakt feil, at jeg kan virke sur selv når jeg absolutt ikke er det. Jeg er rett og slett for sliten til å være konstant lystig og blid. Som HS er jeg veldig emosjonell.. Jeg kan gråte av alt. Jeg kan gråte av filmer, en liten skarp kommentar, eller en søt katt. I perioder er det selvfølgelig verre, men det er der alltid. Min teknikk for å klare å slappe best mulig av er faktisk å lukke ut verden når jeg er ute å går, f.eks. være på tlf osv. For da kan jeg distrahere meg nok til at jeg ikke blir utslitt av å være på senteret.  Og jeg har kort lynte... jøss den er ikke lang. Jeg blir fort oppgitt, irritert og rett og slett skuffet over folk jeg er gla i som lager til tull for seg selv. Verste jeg vet er folk som sier de skal gjøre noe åsså driter de blankt i det. Jeg vet jeg har mine feil, og har gjort nok av sånt selv. Jeg bare gir opp liksom. Fordi jeg tar innover meg deres følelser og.. Så når noe skjer med dem kjenner jeg og på det.   

''Et av de mest synlige trekkene ved en høysensitiv person, er at de er svært emosjonelle - noe som blant annet innebærer at man lett tar til tårene. De fornemmer og tar til seg humøret til andre i en slik grad at en opprørt person, selv en fremmed, kan føre til at de selv blir urolige eller føler seg beklemt. De er også mer oppmerksomme på det underliggende i en situasjon, enn de som ikke har dette trekket.''

Folk kan nesten tro du er gærn for at du bringer opp ting, men tro meg jeg kjenner når noe ligger under.. enten du innser det selv eller ikke. Det er ikke bare lett. Heldigvis er der noen fine ting med og være HS og! Du får se kunst, naturen og alt rundt deg så mye klarere... Lyd, farger osv er mye mer sentrale. 

''Høysensitive mennesker er også kreative, nysgjerrige, arbeidsomme, ekstremt samvittighetsfulle og medfølende. De har ofte stor respekt for natur, musikk og kunst, er svært intuitive, og legger ofte merke til ting som andre ikke ser.''

Så beklager om jeg av og til skrur av, at jeg av og til tar avstand og blir oppslukt i mine egne problem.. Jeg er bare ett menneske jeg og, ett svært emosjonelt ett.. Men bare ett menneske. Jeg har så mye kjærlighet å gi om jeg bare klarer å plassere den riktig.  Oh and.. beklager jeg er noen gang en skikkelig bitch, men jeg mener det aldri. 

 



 

 

 

-Vattoy

halloween

Hei alle sammen. Gjett hvem som er dårlig igjen da! MEG jippi. våknet opp idag med hoste, kvalme og rett og slett skikkelig uvelhet. Helga var noe interessang. Kosa meg veldig på fredag lamme venner og kjæreste. Lørdag var det vors hos cassandra før vi dro til byen. Helt ærlig det vart nok styr. eneste jeg vil si om det at jeg tar mitt på min kappe, men ikke søren skal jeg ha på meg hva andre har gjort. Nok om det.  Tror jeg må ta ett dypdykk i alt som har skjedd i det siste, og hvordan ting går med enkelte.. Jeg frykter at de jeg er gla i har det vondt for tiden og ikke helt vet hvordan de skal takle det. Jeg ønsker virkelig at alle mine vet jeg vil alltid være der for de selv om jeg kan virke, egoistisk, sutrete, negativ osv men jeg prøver. Jeg prøver å holde motet oppe, jeg vil så gjerne være en god venn. Noen ganger går det, andre ganger ikke. Vet ikke hvem jeg er eller hva jeg vil lenger. Jeg vil bare krølle meg sammen i ett hjørne med kjæresten og sove. Bare synd han er opptatt. Yeah well. Jeg får prøve å bli frisk nå. Så blogges vi en gang jeg ikke vil gråte fordi alt kræsjer på en gang #buhusynssyndimegas lol. ferdig snakka.

 















 

 

-vattoy